Den eneste måten å oppleve en opplevelse på er å oppleve den
Alle er enige om at vi må jobbe kunnskapsbasert for å løse de store samfunnsutfordringene, men hva betyr det egentlig? Forrige D-box konferanse konkluderte med følgende: Skal vi jobbe kunnskapsbasert må vi utvide kunnskapsbegrepet. I årets konferanse fulgte vi opp ved å vise hvordan kunnskap om hvordan noe oppleves kan og bør brukes når beslutninger skal tas, tjenester skal utvikles og reformer skal settes ut i live.
“Research shows that emotions and feelings are an important factor in decision making and, in some cases, lead to more informed choices.”
En opplevelse må oppleves
Ted Matthews, fagleder for tjenestedeign ved Arkitektur og designhøyskolen i Oslo (AHO) og Adrian Michalak-Paulsen, fagspesialist i studio forvaltningsdesign hos Halogen åpnet dagen med en refleksjon om hvordan offentlig sektor blir stadig bedre på bruker- og menneskeorientering av sine tjenester. Men at opplevelser eller følelser fortsatt holdes på en kjølig distanse - da de som Fay Giæver skriver - fryktes fordi de "forstyrrer rasjonelle og målrettede organisasjonsaktiviteter". Samtidig vet vi at følelser spiller en stor rolle i våre beslutninger, og dermed er viktige å forstå dersom vi skal utvikle effektfulle tjenester for innbyggerne. Men har vi gode nok metoder til å jobbe med opplevelser? Her var Ted raskt ute med å dele sitt favorittsitat.
“The only way to experience an experience is to experience it.”
Kort sagt; denne typen innsikt kan ikke formidles på tradisjonelt vis via tekst, tall og figurer. Skal opplevelsen av en opplevelse formidles og forståes må man benytte kreative og interaktive formidlingsmetoder, gjerne inspirert fra kunstfagene.
Hvordan formidle og bruke opplevelser som innsikt?
Siden 2018 har AHO utviklet nye verktøy innen tjeneste-, interaksjons- og systemorientert design som skaper nye lag av forståelse gjennom opplevelsesartefakter, prototyper og forestillinger. På konferansen fikk deltakerne presentert flere ulike eksempler på dette.
Hvordan opplever byråkrater eget handlingsrom?
Ted Matthews fortalte om et studentprosjekt i 2021 hvor studentene undersøkte byråkraters opplevelse av eget handlingsrom, for så å tilgjengeliggjøre opplevelsene for andre gjennom fire installasjoner. Du kan lese mer om det her: Å oppleve andres opplevelser oppleves som nyttig!
Hvordan kan Norge oppleves i 2040?
Einar Martinussen, fagleder for Interaksjonsdesign ved AHO, fortalte om et 4 ukers studentprosjekt fra 2019, Fremtidslaboratoriet: Norge 2040? Studentene tok utgangspunkt i Kommunal- og moderniseringsdepartementet sine Scenarioer for offentlig sektor i 2040, som de levendegjorde. Ved bruk av design og metodikken Future Facetting skapte de fire fysiske lokasjoner som gjorde det mulig for besøkene å kjenne på kroppen hvordan de fire ulike scenariene for 2040 kunne oppleves.
Hensikten var å inspirere og provosere, og å stimulere til refleksjon, diskusjon og samtale rundt hvordan beskrivelser av fremtiden kan bli langt rikere gjennom å opplevelse fasetter av dem.
Hvordan oppleves barnevernet?
Audun Formo Hay, community-psykolog og doktorstipendiat ved AHO fortalte om hvordan man kan bruke emosjonelle drama i offentlige tjenester. Innlegget baserte seg på en studie han har gjennomført sammen med Bærum kommune, designstudenter ved AHO og scenekunststudenter ved Kristiania hvor de utforsket hvordan kompleksiteten i barnevernet kan fremstilles. Ved blant annet å bruke skuespill formidlet de hvordan barnevernet kan oppleves fra flere perspektiver; som barn, foreldre, fosterforeldre og ansatte. Gjennom drama fanges viktig innsikter om relasjoner og emosjoner på en måte man ikke får frem i rapporter og statistikk, og studien viser at det er viktig å fremheve mangfoldet av opplevelser folk har i systemet fremfor å redusere dem.
For å demonstrere kraften i dette for deltakerne på D-box konferansen fikk de en liten smakebit. Alle ble bedt om å reise seg, for så å sette seg igjen – og da erklærte Andreas Wettre, universitetslektor ved Institutt for Design ved AHO, med myndig stemme at retten var satt. Plutselig satt alle i en rettsal hvor skjebnen til en gutt på åtte år skulle bestemmes. Tilskuerne fikk høre hvordan prinsipper som det biologiske, minste mulige inngripen, kontinuitet og barnets beste utspilte seg gjennom den biologiske moren og fosterfarens emosjonelle argumentasjon for hvorfor gutten skulle bo hos dem. Og hvordan gutten til slutt delte sine tanker om at han skulle ønske det ikke var noe rettsak i det hele tatt så han kunne være med i kosetimen med klassen og velge hvilken film de skulle se. Det var utrolig sterkt å oppleve hva fem minutter med denne typen formidling ga av empati for alle involverte, engasjement til å gjøre noe og innsikt, både på personnivå, men også på systemnivå.
“For å forstå hvordan systemene faktisk fungerer, er det viktig å forstå hvordan brukere, pårørende, fagfolk, ledere og andre opplever dem. Det er først når vi zoome inn i mikroperspektiv vi virkelig klarer å forstå makroperspektivet.”
Du kan lese mer om studien her: Kan teater gjøre barnevernet bedre? | Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Hvordan oppleves tillitsreformen?
Høsten 2024 fikk en gruppe tjenestedeignstudenter ved AHO fire uker på seg til å designe fire installasjoner som skal gi andre opplevelsen av byråkraters opplevelse av "Tillitsreform". Tanken er at en slik innsikt kan være med å berike både gjennomføringen og utviklingen av reformen. Deltakerne på D-box konferansen var så heldige å få oppleve resultatene.
Tillitstårn
Oppgaven som ble gitt var ikke enkel. Fire personer fikk hver sin deloppgave i tårnet (se bilde). På den ene siden satt “førstelinjen” helt nede på gulvet med hånden godt stukket inn i en ullvått (som pekte innover i tårnet). Deres oppgave var å fange en god ide (lyspære) fra bunnen av tårnet og sende den videre til direktoratet. Direktoratet var plassert litt høyere opp i tårnet med en tilsvarende ullvått, men med dårligere sikt inn i tårnet - og det som hendte der. De skulle så sende lyspæren videre til departementet, som skulle sende den helt opp til regjeringen som forhåpentligvis klarte å realisere ideen ved å skru lyspæren inn i sokkelen så den ga lys.
Oppgaven krevde samarbeid, men det var krevende når (inn)sikten ble dårligere og dårligere oppover i systemet og det var vanskelig å snakke sammen fordi alle måtte ha på hørselvern. Og det var nettopp denne fortvilelsen og frustrasjonen studentene ville deltakerne skulle oppleve. Hvor krevende det er å sende en ide oppover i systemet, hvor vanskelig det er å samarbeide når innsikten er ulik og snever - og kommunikasjon er nærmest umulig.
Balanse
Oppgaven gikk ut på å balansere prioriteringer mellom departement og førstelinje, tillitsreform og tildelingsbrev, rapportering og handlingsrom via en fysisk installasjon bestående av to balanse-tårn som hang sammen i en “tynn tråd”. Det var plassert ut to bokser med klosser, men deltakerne fikk tydelig beskjed om bare å bruke klosser fra boksen med de små klossene. Etter en stund viste det seg at til tross for iherdig innsats var det umulig å få begge vektene i balanse. Den eneste måten å løse oppgaven på var å jukse - å bruke de store klossene fra den den kassen det ikke var lov å røre. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det oppleves å forsøke å løse den oppgaven.
Trust fall
Har du tillit til tillitsreformen? Etter å ha hørt et antall politikere snakke i store ord om tillitsreformen mens bilder av dem flimret over et lerret, ble man bedt om å stille deg med ryggen til lerretet og lene seg bakover. Det ga mange en opplevelse av stor usikkerhet. Er det trygt? Vil jeg skade meg? Kan jeg ødelegge noe? Jeg kan vel ikke falle inn i lerretet? Vil noen eller noe ta meg imot? Formidlingen var sterk og innsikten satt igjen i kroppen i lang tid etterpå.
Bildene
Det er vanskelig å være uenig i tillitsreformen. Den ser tilsynelatende vakker ut. Men hvordan oppleves den hvis du ikke bare betrakter den fra utsiden, men er en del av den? Hva ser du hvis du dykker dypere inn i den overflatiske skjønnheten? Dette var noe av det studentene ved AHO ønsket å formidle med sin installasjon: bildene. Her kunne deltakerne nyte fire vakre bilder, men de kunne også ved hjelp av ett sett fargede linser utforske bildene nærmere og finne mindre flatterende budskap som var mer eller mindre skjult i de vakre motivene. «Forankring er bare en unnskyldning for å unngå ansvar» «De bruker forankring for å blokkere ekte endring»
Hvordan oppleves det å oppleve opplevelser?
Etter å ha testet ut installasjonene var det tid for refleksjon og diskusjon. Mange av deltakerne på konferansen jobber i offentlig sektor, og de uttrykte en stor takknemlighet for at studentene ved AHO ga dem opplevelsen av å bli sett og forstått. Flere opplevde at det ga nye krefter til å stå på for en ny og bedre offentlig sektor. Noen opplevde også å få legitimitet til å gå litt utenfor det konvensjonelle systemet som til tider kan være både tungvint og dysfunksjonelt.
“Jeg mener vi må bli litt mer pønkete som byråkrater - gjøre opprør”
Samtidig var det flere som uttrykte hvor kraftfulle disse metodene er. Hvor ‘lite’ som egentlig skal til for å oppnå en felles og dyp innsikt, og mulighetene som finnes. Mange stilte seg derfor undrende til at disse metodene ikke brukes mer når politikk og regelverk skal utvikles og iverksettes, tjenester skal utformes og beslutninger skal tas.
“Når vi alle ser effekten av denne måten å bruke design, hvor fort vi oppnår felles innsikt, hvorfor bruker vi det ikke mer? Er vi redde for at det virker useriøst? Eller tenker vi at vi ikke har tid eller penger?”
Refleksjon og kontekstualisering av dagen
Helt til slutt fikk vi høre tjeneste- og forvaltningsdesigner Heidi Dolven som er fagansvarlig for tjeneste og systemorientert design i NAV, gi sine refleksjoner knyttet til utviklingen av design sin rolle i offentlig sektor - fra statens design konkurranse i 2008 som ledet til utformingen av valglokalet vi fortsatt bruker i dag - til pågående arbeid der nye velferdstjenester utvikles i NAV. Hun delte også sine tanker om hvordan denne typen bruk av design, å formidle hvordan noe oppleves, kan gi viktige bidrag inn i NAV sitt innovasjonsarbeid.
Stor interesse for temaet
Det er helt åpenbart en enorm interesse for dette temaet. Til tross for at vi fylte Design og arkitektur Norge (DOGA) sine lokaler til randen med om lag 100 entusiastiske deltakere, studenter og arrangører var det dessverre mange som ble stående på venteliste uten å få plass.
